Sjekkliste før du bestemmer deg for intervjuspørsmål og overganger

Færre enn du tror. Et intervju på fem minutter tåler sjelden mer enn fire eller fem hovedspørsmål, hvis gjesten skal få svare ordentlig. Starter du med femten, ender du med å hoppe over halvparten, og da er det tilfeldigheter som avgjør hva som blir med.

Del spørsmålene i hovedspørsmål og oppfølgere. Hovedspørsmålene bærer strukturen og skrives ordrett. Oppfølgerne kan du stikke inn som stikkord, slik at du kan lytte i stedet for å lese. Mange tror at alt må stå ferdig formulert, men en presentatør som leser hvert ord, slutter ofte å høre på svaret.

Regn lesetid for spørsmålene dine også. Et langt, innviklet spørsmål spiser sendetid som gjesten skulle hatt.

Les spørsmålene høyt, helst stående, og legg merke til hvor du snubler. Det som ser pent ut på papir, kan være tungt i munnen: lange leddsetninger, doble negasjoner og ord som er laget for å leses, ikke sies. Skriv om det som får deg til å stoppe, og kutt ord som bare fyller.

Unngå spørsmål som egentlig er to spørsmål. Gjesten svarer da på det siste eller det letteste, og seeren mister tråden. Et godt spørsmål har ett tema og lar gjesten velge hvor han eller hun vil gå. Åpne spørsmål som begynner med «hvordan» eller «hva skjedde da» gir ofte mer enn lukkede, men et lukket spørsmål kan være riktig når du trenger et klart svar før du går videre.

Dette er samme håndverk som i grunnmodulen om muntlig språk, bare brukt på samtale.

En overgang er det lille stykket tekst som binder to innslag sammen. Den gjør tre ting: lukker det forrige, peker mot det neste og forteller seeren hvorfor rekkefølgen er som den er. Mangler en av delene, føles videoen som en rekke løsrevne klipp.

Skriv overgangene før du finpusser spørsmålene. Da ser du tydeligere hvor temaene hører sammen, og hvor det faktisk er hull. Ofte viser det seg at to spørsmål bør bytte plass, eller at ett av dem ikke hører hjemme i videoen i det hele tatt.

Hold overgangene korte, gjerne en til to setninger. En overgang som varer lenger, begynner å bli et eget innslag og tar plass fra gjesten. Unngå også å gjenta det gjesten nettopp sa. Sammendrag hører til i avslutningen, ikke mellom hvert innslag.

Presentatøren er den som må bære teksten, og det er lett å glemme når man skriver. Spør deg selv om spørsmålene ligner på måten vedkommende snakker. En som vanligvis bruker korte, direkte setninger, blir stiv av å lese lange og pyntelige formuleringer.

Tenk også på hvordan manuset skal brukes. Skal det leses fra teleprompter, bør spørsmålene stå med god luft og tydelige linjebrudd. Skal det ligge på et ark ved siden av kameraet, kan du bruke stikkord og store hull der presentatøren improviserer. Begge deler er greit, men det må avgjøres før du skriver, ikke etterpå.

Ta gjerne en prøvelesing sammen med den som skal presentere. Du hører raskt hvilke setninger som sitter og hvilke som må skrives om, og du slipper å oppdage det først foran kamera.

Et godt intervju begynner før kameraet går. Gjesten bør få vite temaet, omtrent hvor lenge samtalen varer og hvilke hovedspørsmål som kommer. Du trenger ikke sende hele manuset, men ingen liker å bli overrasket i det røde lyset tennes.

Avtal også hva som skjer hvis noe går galt. Kan dere ta et spørsmål om igjen? Kan gjesten be om å få formulere seg på nytt? Slike avklaringer tar to minutter og gjør samtalen mye roligere.

Til slutt: bestem hvem som har siste ord om hva som klippes. Er det gjesten, presentatøren eller produsenten? Skriv det ned, så slipper dere uenighet etterpå. Dette punktet glemmes oftere enn noe annet på listen, og det er også det som gir flest diskusjoner når videoen skal publiseres.