Da Kari-Anne begynte å skrive slik hun snakker
Et kundecase om Tonje, som leste opp webinarmanuset sitt og hørte hvor tekstskriftet satt i veien. Slik rettet vi setning for setning, uten å miste innholdet.
Ingrid Haugen · · 5 min lesetid
Et manus som så greit ut på papiret
Tonje jobber med intern opplæring i en mellomstor bedrift og skulle holde et webinar for nye medarbeidere. Hun hadde skrevet manuset selv, og det var ryddig: overskrifter, avsnitt, riktige begreper. Da hun meldte seg på kurset, var spørsmålet hennes enkelt. Hvorfor kjentes det så stivt når hun leste det høyt?
Jeg ba henne ta med innledningen på første time, og vi leste den sammen. Allerede i andre setning mistet hun pusten midt i en bisetning. Det var ikke hun som leste dårlig. Teksten var bygget for øyet, med lange setninger der verbet kom sent og tre begreper hang etter hverandre.
Slike manus er vanlige. De som skriver mye til lesere, skriver automatisk slik leserne forventer. En lytter har ikke mulighet til å bla tilbake, og det endrer reglene for hva som fungerer.
Å høre feilene i stedet for å lete etter dem
Første øvelse i modulen Skriv for øret er enkel: les teksten høyt, og strek under alt du snubler i. Ikke rett noe ennå, bare marker. Tonje la merke til at nesten alle understrekingene kom på samme steder: lange setninger, tunge sammensetninger og steder der hun måtte velge mellom to måter å betone på.
Hun var overrasket over hvor mye hun kunne høre når hun sluttet å tenke på innholdet og bare lyttet til seg selv. Vi har en vane i kurset med å la deltakerne ta opp stemmen på telefonen og spille den av igjen. Det kjennes pinlig de første ti sekundene, og deretter er det det mest nyttige verktøyet vi har.
Poenget er at ørets dom kommer før hodets. Hvis du snubler, snubler lytteren også, bare uten å kunne si hva som var galt.
- Les høyt og understrek, ikke rett ennå
- Ta opp stemmen og lytt etter steder der tempoet faller
- Merk setninger du må puste midt i
Korte setninger, men ikke hakkete
Når folk hører at manus bør ha korte setninger, skriver mange et manus som høres ut som en telegrafmelding. Tonje gjorde akkurat det i første runde. Hver setning hadde fem ord, og resultatet var like slitsomt å høre på som det lange.
Vi snakket om rytme. Et muntlig manus trenger variasjon: en kort setning som lander en tanke, deretter en litt lengre som utvikler den, og av og til et enkelt ord for seg selv. Tonje fikk i oppgave å skrive den samme åpningen tre ganger, én i korte setninger, én i lange og én i blanding, og lese alle høyt.
Hun valgte selv blandingen, uten at jeg sa noe. Det er slik øvelsen er ment: du skal kjenne forskjellen i kroppen, ikke bare lese om den i en regel.
Ord som er lette å si
Neste lag handler om ordvalg. Tonje hadde skrevet «implementeringsprosessen» og «kompetanseutviklingstiltak» i samme avsnitt. På papiret er det greit. Høyt blir det en hinderløype for tungen, og lytteren må i tillegg dekode ordene mens neste setning allerede er i gang.
Vi gikk gjennom manuset og byttet ut det som kunne sies enklere: «når vi tar det i bruk» i stedet for implementering, «opplæring» der hun hadde skrevet noe langt og tungt. Hun beholdt fagordene som tilhørerne faktisk kjente, men forklarte dem første gang de dukket opp.
Regelen vi ender på er ikke at alt skal være enkelt, men at hvert ord skal tåle å bli sagt én gang, i tempo, uten at du kan ta det om igjen.
- Bytt ut lange sammensetninger med korte vendinger
- Forklar fagord første gang de brukes
- Unngå ord som er vanskelige å uttale raskt
Gjentakelse som hjelper lytteren
En ting som overrasket Tonje, var at jeg ba henne gjenta seg selv. I skrift ville vi strøket det, men i tale fungerer en kort gjentakelse som et håndtak. Hun hadde tre hovedpunkter i innledningen, og lytteren hadde ingen mulighet til å se dem i en punktliste.
Vi la inn en setning tidlig som sa hva som kom, og en kort oppsummering mot slutten av innledningen. Det føltes overflødig for henne, men da hun spilte det av, hørte hun at det ga en ro. Man vet hvor man er.
Her skiller muntlig skriving seg tydelig fra tekst til lesing. Det som er redundans på en side, er struktur i et rom der ingen kan bla.
Resultatet etter to uker med øving
Tonje leste innledningen på nytt den siste kursdagen, nå i et manus der nesten hver setning var skrevet om. Den var omtrent like lang som før, men lot seg lese uten at hun måtte stoppe. Hun smilte da hun hørte opptaket sammenlignet med det første.
Det ble ikke et perfekt manus, og det er heller ikke poenget. Hun fant ut at hun selv kunne høre hvor tekstene hennes skurret, og at hun kunne rette dem uten hjelp. Det er det jeg håper at deltakerne tar med seg: et øre som jobber mens de skriver.
Webinaret gikk etter planen, og hun fortalte senere at kollegene hadde kommentert at det hørtes ut som hun snakket, ikke leste. Det var nøyaktig det hun ville.
Historien til Tonje viser en enkel ting: de fleste kan skrive godt, men skriver for feil mottaker når manuset skal sies høyt. Les teksten høyt tidlig, la øret avgjøre hva som skal bort, og skriv variert i stedet for bare kort. Modulen Skriv for øret er bygget rundt akkurat dette, med små øvelser du kan gjenta på dine egne manus lenge etter at kurset er over.
Flere innlegg å lese
-
Lesetid forklart: hva begrepet betyr og hvordan du regner det ut
Lesetid er ikke det samme som antall ord delt på et gjennomsnitt. Her forklarer jeg begrepet med vanlige ord og viser hvordan du bruker det når et manus skal passe en gitt sendeflate.
-
Hva koster webinarinnledninger og avslutninger, og hva avgjør prisen?
Henrik Solberg går gjennom hva som styrer prisen når du får hjelp med åpninger og avslutninger til webinar: lengde, antall runder, tidsramme og hvor ferdig utgangspunktet ditt er.