Slik sjekker du lesetiden og strammer inn manuset før opptak

Når du kjenner tempoet ditt, blir regnestykket enkelt. Har du målt omtrent 130 ord i minuttet og skal fylle fire minutter, har du rundt 520 ord å jobbe med. Dette er et eksempel på regnemåten, ikke en fasit: din egen hastighet avgjør tallet.

Husk at sendeflaten sjelden er hele tiden. Du trenger luft til åpningsbilde, eventuelle klipp, en navnebanner og en liten pause før neste innslag. Trekk fra noen sekunder til slikt før du setter ordgrensen, ellers ender du med et manus som aldri får plass.

Skriv ordgrensen som en kommentar i toppen av dokumentet. Underveis i skrivingen kan du se hvor mye du har brukt, og du unngår å skrive tre sider for så å måtte kaste to av dem.

Er manuset for langt, begynn med det som ikke bærer budskapet. Gjentakelser, forklaringer av noe tilhørerne allerede vet og høflighetsfraser som ikke sier noe nytt, kan som regel gå først. Jeg strekger over et avsnitt om gangen og leser resten høyt for å høre om tråden holder.

Kutt deretter i selve setningene. Bytt lange bisetninger med to korte utsagn, og fjern ord som «egentlig», «ganske» og «på en måte». Det sparer sekunder og gjør teksten lettere å si. Muntlig språk tåler bedre tydelige hovedsetninger enn pyntede formuleringer.

Vær varsom med å kutte overganger. De ser ut som fyll, men det er de som gjør at tilhøreren følger deg fra ett punkt til det neste. Er du i tvil, behold overgangen og kutt heller et eksempel som ikke er helt nødvendig.

Pauser er en del av lesetiden, og de blir ofte glemt. Et manus som måles uten pauser, ser kortere ut enn det er. Legg inn tydelige markeringer der du faktisk vil stoppe, for eksempel en skråstrek for en kort pust og to skråstreker for en lengre pause før et nytt tema.

Når du har markert pausene, les manuset høyt på nytt og ta tiden. Du vil som regel se at sluttiden har økt med ti til tjue sekunder. Det er helt normalt, og det er bedre å oppdage det nå enn i opptaksøyeblikket.

Pausene hjelper også den som skal lese. En presentatør som vet hvor neste pust kommer, leser roligere og høres tryggere ut. Tidssjekken handler dermed ikke bare om å få plass, men om å gi teksten en rytme som holder.

En sendeflate er rammen manuset skal fylle: fem minutter i et webinar, to minutter som innledning på en opplæringsvideo, ti minutter med flere innslag. Har du fått en ny ramme, bør du ikke bare skrive om det gamle manuset, men vurdere hva som er kjernen i hvert avsnitt.

Jeg lager gjerne to versjoner når oppdraget tillater det: en full og en kortversjon. Kortversjonen inneholder bare det som må sies. Hvis programmet blir forsinket eller innslaget kortes ned, kan presentatøren bytte uten panikk, fordi begge versjonene er prøvd og målt på forhånd.

Merk gjerne i margen hvilke avsnitt som kan hoppes over. Da er det tydelig for den som leser, og for den som styrer teleprompteren, hvor man kan gå videre uten å miste sammenhengen i resten av manuset.

Samle det til en fast rutine så du slipper å finne opp metoden for hvert manus. Først måler du lesehastigheten din. Deretter regner du ut ordgrensen og trekker fra tid til pauser og bilder. Så skriver du, strammer inn og leser høyt med stoppeklokke.

Til slutt tar du en siste måling med pauser markert, og justerer til tiden stemmer med god margin. Det gir deg et manus som er målt, ikke bare antatt. Rutinen tar kanskje en halvtime ekstra, men sparer deg for omopptak og hastige kutt like før sending.

Skriv gjerne ned sluttiden og ordtallet i en liten logg for hvert manus. Over tid ser du hvordan tempoet ditt endrer seg med type tekst, og du blir raskere til å anslå hvor langt et utkast egentlig er.